___

Myndighetenes overgrep mot Kirsten Flagstad

Er det virkelig mulig at myndigheter i en sivilisert rettstat som Norge kan forfølge og trakassere en egen statsborger i nærmere ti år? En statsborger som også var en av verdens mest profilerte operakunstnere – en kvinnelig norsk Pavarotti, med de største operascener i verden som arbeidsplass? En kunstner som har etterlatt seg et renommé hvor hun fortsatt omtales som århundrets stemme og er referansen for ettertidens profesjonelle utøvere? Svaret er dessverre ja, ifølge en nylig publisert bok med tittelen «Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad». Her fremlegges nye og ukjente dokumenter som setter Kirsten Flagstad i et helt nytt etterkrigslys. 

Forsker og sakprosaforfatter Ingeborg Solbrekken, som tidligere har publisert to arbeider om Kirsten Flagstad og som nylig har utgitt boken Landssvikoppgjørets hemmelige historie, har i sitt forskningsarbeid ved å studere dokumenter i landssvikarkivet, dokumenter fra UD’ s arkiv og andre primærkilder, gjort sensasjonelle og svært avslørende dokumentfunn. Dokumenter som viser hvordan staten, utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Washington, samt VG som medløper, har forsøkt å stoppe Kirsten Flagstads yrkesutfoldelse etter krigen, basert på grunnløse antakelser om at hennes holdninger var «unasjonale». «Nå gjenstår det bare å få stanset henne » skriver VGs redaksjonssekretær Tor Myklebost til den norske ambassadøren i Washington. Ambassaden går helhjertet inn for det. Dokumentasjonen viser at forfølgelsen av Kirsten Flagstad var organisert, systematisk, og viktigste pådriver var nettopp ambassaden i Washington med den norske ambassadøren Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i førersetet. 

Den nye dokumentasjonen viser dessuten at to tidligere utenriksministere Trygve Lie og Halvard Lange ved forfølgelse av Flagstad, trolig har begått straffbare handlinger, blant annet ved feilinformasjon til amerikanske myndigheter og forsøk på å involvere amerikanske finansmyndigheter til å beslaglegge Kirsten Flagstads opptjente honorarer i USA hvor hun var en megastjerne. 

Før krigen gjorde Flagstad en sensasjonell debut på «The Met» , verdens ledende operascene i New York, og ble en «overnight-sensation» . Hennes stemme er blitt karakterisert som flytende gull på sort fløyel. Senest i fjor ble det i en artikkel i «Gramophone» , kanskje verdens ledende musikktidsskrift, gitt karakteristikk av hennes sang som «….men, når man hører Kirsten Flagstad synge, begynner ryggraden å vibrere..» 

Lenge før de store rockebandene fylte parker og stadionene, trakk Kirsten Flagstad over 200.000 tilhørere i Lincoln Park i Chicago. I 1937 sang hun for 15.000 på Frogner Stadion i Oslo. Et enormt antall mennesker i Oslo på den tiden.
Hvorfor ble hun forfulgt? Boken dokumenterer hvordan komplottet mot Flagstad var basert på menneskelige personligheters motsetninger; en norsk diplomats forfengelighet, sitatfusk, underslag av informasjon i rapporter til Utenriksdepartementet, feilinformasjon til det norske Kongehus, manipulerende virksomhet overfor utenlandske myndigheter og presse, og samt korrumperende virksomhet med deler av norsk presse. Også Aftenposten ble forsøkt dratt inn i konspirasjonen mot Flagstad. 
At Kirsten Flagstads mann, Henry Johansen, som i noen år var medlem av NS, skulle vært Norges største krigsprofitør blir også underkjent med ny dokumentasjon i boken.  Johansen var forretningsmann og i likhet med flere norske banker, industribedrifter, finans- og forretningsfolk, tjente også han penger under krigen. Han hadde et bein i begge leiere, solgte trelast til tyskerne og støttet Hjemmefronten med betydelige midler. Derfor ble Henry Johansen først arrestert av tyske Gestapo under krigen for motstandsvirksomhet. Han unngikk, trolig nokså tilfeldig, å bli skutt i standrett på grunn av høy alder. Derpå ble han arrestert av norske myndigheter etter krigen. Han døde kreftsyk i fengsel i 1946. 

Norske myndigheter beslagla formuen og passet til Kirsten Flagstad. Hun måtte vente tre år før hun fikk passet tilbake og kunne først i 1948 gjenoppta sin karriere og reise tilbake til New York og Metropolitan. Utenriksdepartementet var en sentral pådriver for å nekte henne utreise. I USA ble hun møtt med pressekampanjer, demonstrasjoner, samt nærgående trusler og levde tidvis under politibeskyttelse. Det fremgår av dokumentasjonen at norske myndigheter deltok selv aktivt i svertekampanjen bak kulissene. De unnlot å informere om at den norske statsborgeren ikke hadde noen rettsavgjørelse mot seg om skulle tilsi at hun ikke var noen god nordmann. De imøtegikk ikke alle ryktene om at Flagstad var krigsprofitør og sang for tyskerne under krigen. Hennes eneste opptreden i Norge under krigen var å synge for hjemmefronten på en norsk bondegård. 

Kirsten Flagstad og rettsoppgjøret, levner nasjonen Norge og norske myndigheter liten ære. Flagstad døde syk og utslitt etter mange år med umenneskelig behandling. Det er ufattelig at hun greidde å gjennomføre så store, tunge operaforestillingene under livsforhold som ville knekket de fleste. I forbindelse med kampanjen mot henne etter krigen, gikk det er rykte om at det ville bli kastet syre mot henne på scenen i operaen i San Francisco. Flagstad gjennomførte, men hun stod og sang første akt med lukkede øyne. Redd for å bli blindet om det ble kastet syre. Den norske ambassaden i Washington hadde i forkant ikke villet avkrefte til operasjefen i San Fransisco om Flagstads mulige unasjonale holdning. Det var den amerikanske ambassadøren i Oslo som måtte rydde opp i saken.

Myndighetenes behandling av Flagstad fikk store konsekvenser for hennes kunstnerkarriere og for hennes personlige liv og skjebne. I Norge er hun død» skrev VG som overskrift over 20 år før hun døde på Rikshospitalet, syk og utslitt. «På verdens musikkscene lever hun imidlertid i beste velgående som en av musikkhistoriens største utøvere.

De enorme menneskelige omkostningene hun måtte betale for uretten som ble begått mot henne må den norske stat nå ta inn over seg. Det er på tide å innse at det er begått stor urett mot en av våre største internasjonale kunstnere og hennes rennommé? Kirsten Flagstad må i rettferdighetens navn heves henne opp på det nivået hun hører hjemme, på linje med Ibsen, Grieg, Abel og Nansen som også er nordmenn som det internasjonale samfunnet kjenner, respekterer og beundrer.

Jon Otterbeck